Bedre kan jeg ikke fare
Bedre kan jeg ikke fare
enn å fare til min Gud.
Bedre kan jeg ikke svare
når jeg får om døden bud,
enn at jeg er vel beredt
og vil gjerne følge med.
Bedre kan jeg ikke stige
enn å flytte til Guds rike.
Bedre kan jeg ikke fremmes
enn å dø i Jesu navn.
Bedre kan jeg ikke gjemmes
enn i Herrens hånd og favn.
Himlens hus har hellig fred,
der er gjort i stand et sted.
Liv og lyst og fred og glede,
alt er der i Gud til stede.
Derfor takker jeg av hjertet
Gud som tar imot min ånd.
Endt er snart den siste smerte,
jeg er trygg i Herrens hånd.
Krist som mine synder bar,
og som alltid trofast var,
all min syndeskyld vil dekke
og av dødens søvn meg vekke!
Tekst: Lauritz Beich, 1726
M.B.Landstad, 1861 (v. 3)
M 1400-T/Hos Louis Bourgeois 1551
Bedre kan jeg ikke fare
Norsk salmebok 1985 no. 836Â [YouTube]
Oslo Domkor [YouTube]
—
Lauritz Beich
Født 1678
Død 1729
Han var en dansk prest og salmedikter, og han skrev vers 1-2 i salmen «Bedre kan jeg ikke fare».
Han var sogneprest i Stiftsbjergby på Sjelland fra 1704 til sin død. Han er kjent for salmen «Bedre kan jeg ikke fare», som står i Norsk Salmebok, og skrev en lang rekke salmer, inspirert av Kingo.
MAGNUS BROSTRUP LANDSTAD
Født 7. oktober 1802, Måsøy, Finnmark
Død 8. oktober 1880, Christiania (Oslo)
Landstads salmebok var den viktigste salmebok for Den norske kirke i perioden 1870-1926. Han skrev vers 3 i salmen «Bedre kan jeg ikke fare».
Det var i 1852 Magnus Brostrup Landstad (1802–1880) påtok seg å utarbeide ny kirkesalmebok. På det tidspunkt var tre ulike salmebøker i bruk: Kingos salmebok fra 1699, Guldbergs salmebok fra 1778 og Evangelisk-christelig salmebog fra 1798. Alle tre var altså danske, og ingen føltes tilfredsstillende.
Luthers salmer
I 1855 utga Landstad en prøve på sine oversettelser av Luthers salmer, og i 1856 fulgte et hefte med julesalmer. I 1861 presenterte han sitt utkast til ny salmebok med 640 salmer oppstilt i verseform. Utkastet fikk til dels kraftig kritikk for utgiverens bruk av dialektord. Biskopen og hymnologen J. N. Skaar hevdet Landstad blandet sammen bondespråk og kulturspråk. Landstad svarte på kritikken i boken Om Salmebogen, en Redegjørelse (1862). I noen grad rettet han seg etter kritikken. I 1865 ble en offentlig kommisjon nedsatt for å bedømme utkastet. Ved kongelig resolusjon av 16. oktober 1869 ble salmeboken godkjent. Den forelå trykt i 1870 og kunne da tas i bruk i de sogn som gjorde vedtak om det.